Leteaksjon

I går tok vi alle hundene med på formiddgastur i skog og mark. Hundene var opptatt med å jakte, men kom som vanlig innom ofte og sjekket hvor vi var. I skogen la vi merke til at Valborg og Agnella ikke hadde vært innom på en stund. Vi fløytet og ropte, men ingen kom. Så vi beveget oss opp i terrenget for vi regnet med at de hadde tatt seg et sveip etter ett eller annet vilt. Da tiden begynte å gå og ingen kom ante jeg uråd, så vi delte oss for å lete. Jeg gikk lengre opp i fjellfoten og Thomas holdt seg nede i skogen. Langt oppe sto Agnella på et høydepunkt og pep. Hun kom ned, men fortsatt ingen Valborg. Og da tenkte jeg at noe alvorlig måtte ha skjedd med henne for hun har vel aldri stukket av eller blitt borte over så lang tid. Flere kom til og hjalp til å lete, men hun var ikke å se noen steder. Jeg forberedte meg mentalt på at hun enten var død eller i alle fall hardt skadd ettersom tiden gikk.
Plutselig hørte vi henne skrike, men klarte ikke å lokalisere hvor det kom fra. Så vi beveget oss mot lyden i dels veldig vanskelig terreng. Og der! Langt der opp i fjellet sto Valborg. Å så utrolig glad jeg ble. Men hun kom seg ikke ned pga stup og is. Eieren av terrenget vi gikk i visste råd og gikk opp en kløft lengre sør og fikk lokket henne til seg. For en følelse å få henne ned. Så gikk vi alle ned sammen i mørket.
Og vi var veldig slitne da vi kom oss hjem, men veldig glade!

Stella sliten etter gårdagen akkurat som oss andre.